Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Fru Inger til Østeraad, 1. versjon
BAKGRUNN
Omkring 1850 var det blant historisk interesserte i Norge og Danmark en viss oppmerksomhet rettet mot unionshistorien. For å få sikrere kunnskap om rikshistoriske forhold i tiden frem til reformasjonen i de nordiske land, arbeidet den danske historikeren C.F. Allen med en utgivelse av kilder til 1520- og 1530-tallets historie. Hans samling Breve og Aktstykker til Oplysning af Christiern den Andens og Frederik den Førstes Historie ble trykt i 1854 (bind 1). En annen dansk historiker, Caspar Paludan-Müller, gav i 1853–54 ut tobindsverket Grevens Feide : skildret efter trykte og utrykte Kilder. Han hadde merket seg at det blant nordmenn var en spesiell holdning til dette tidsrommets begivenheter: «I Norge er det især den af Grevefeiden fremgaaede uopløselige Forening med og Underordning under Danmark, der har været Gjenstand for mismodige Yttringer» (Paludan-Müller 1853–54, b. 1, III). Det var behov for informasjon om hva som skjedde i Norden på 1500-tallet, og nye kilder var kommet for en dag.
En side ved nasjonalromantikken ved midten av det 19. århundre var at diktning med temaer fra landets eldre historie hadde lett for å komme i offentlighetens lys. I norsk dramatikk hadde fremstillinger av nasjonalhistorisk stoff vært mangelvare (jf. Steen 1976, 15–18). At andre lands dramatikere skrev skuespill om historiske personer og begivenheter, ble ikke minst teaterpublikummet i Kristiania og Bergen ofte minnet om i disse årene. William Shakespeare hadde lenge stått som eksponenten for en storslagen tragediediktning med emner fra antikkens historie, men også med farverike dramatiseringer av den engelske middelalderens mange blodige dynastikonflikter. Av tyskspråklig dramatikk var blant annet noen av Friedrich Schillers historiske skuespill fremført på nordiske scener. I Danmark inspirerte Adam Oehlenschläger, som døde i 1850, norske diktere til å dramatisere stoff fra norrøn mytologi og historie. Franskmannen Eugène Scribe, som hadde stor suksess med sine intrigestykker i 1840–50-årene, valgte ofte historiske emner i sin dramatikk, og for mange yngre dramatikere var han en høyt respektert læremester. Også samtidens teaterkritikere var opptatt av å gjøre historiske begivenheter dramatisk skjebnesvangre og spennende.
Dramateoretikeren Hermann Hettner, som med sin bok Das moderne Drama fra 1852 først og fremst henvendte seg til yngre dramatikere, viet et sentralt kapittel til genren «Die historische Tragödie». Han var ikke i tvil om at dette var et fruktbart felt for samtidens teaterdiktning. Ibsen hadde på sin første utenlandsreise til Danmark og Tyskland sommeren 1852 kommet over denne nylig publiserte boken, og den kom til å utgjøre hans viktigste teoretiske lesning under tysklandsoppholdet (jf. Paasche 1909, 654). Han hadde noen få dramatiske forsøk bak seg, men ingen scenisk suksess med sitt eneste oppførte skuespill Kjæmpehøien, og ingen skuespill med tema fra den nasjonale historien. Hans stilling som sceneinstruktør og husdikter ved Det norske Theater i Bergen siden høsten 1851 vekket selvsagt også hans litterære kreativitet. Vi kan gå ut fra at Ibsen i denne tiden forsøkte å finne et egnet emne, helst fra norsk historie.
I sin fortale til annen utgave av Gildet på Solhaug, skrevet i april 1883, kommer dikteren litt inn på tilblivelsen av sitt historiske drama Fru Inger til Østeraad i 1854:
Beskæftigelsen med dette drama havde nødsaget mig til literært og historisk at fordybe mig i Norges middelalder, navnlig da i den senere del af samme. Jeg forsøgte, så godt det lod sig gøre, at leve mig ind i hine tiders sæder og skikke, i menneskernes følelsesliv, i deres tænkesæt og udtryksmåde.
Ibsens bilde av tiden like før reformasjonen i Danmark-Norge i 1536 var naturlig nok preget av historieoppfatningen i samtiden. Den var formidlet av blant andre Henrik Wergeland og den unge P.A. Munch. I sin Norges Historie i to bind fra 1834 nevner Wergeland i forbindelse med konflikten mellom den avsatte kong Christian 2. og den nyvalgte kong Frederik «de i Norge bosatte danske Stormænd Vincens Lunge og Nils Lykke, der ilsomst beskikkedes til Overbefalingsmænd i Landet» (Wergeland 1834, b. 1, 49). Han nevner også at «den saakaldte Daljunker, en foregiven Søn af Sture, der af nogle forræderske Stormænd sattes i Spidsen for et Oprør mod K. Gustaf, fandt Tilhold i Norge 1527» (1834, b. 1, 51). Noen kvinnelig aktør, slik som Ingerd Ottesdatter og de tre av hennes døtre som var knyttet til disse mennene, nevnes ikke. Wergeland er ellers sterkt anti-dansk i sin fremstilling. Det samme gjelder Munchs lærebok i norgeshistorie. Her omtales så vidt «de danske Herrer, Vincentz Lunge og Nils Lykke, der havde tilsneget sig Indfødsret i Landet og benyttede sig heraf til at drage det i Trældom» (P.A. Munch 1839, 42). Også Munch tegner et dystert bilde av Norges videre skjebne under danskeveldet: «Landet var nu i en lang Række af Aar Rov for danske Adelsmænd, der sendtes hidop som Lensherrer […] den værste Undertrykkelse varede i henved 100 Aar, men Landets Umyndighed i næsten trehundrede» (1839, 43). Heller ikke i denne versjonen av historien får Ingerd eller hennes døtre plass.
På 1800-tallet var den norske holdningen til fellesskapet med Danmark klart anti-dansk. Danskene som opererte i Norge på 1500-tallet, ble i 1840–50-årene oppfattet som utsugere og undertrykkere. Samtidig understreket man de indre årsakene til selvstendighetstapet. Den lutherske reformasjonen ble hovedsakelig fremstilt som en kongelig dansk operasjon som fjernet de siste restene av norsk selvstendighetsvilje. I 1530-årene nådde Norge ifølge dette synet bunnen av sin nasjonale utviklingskurve.
Historikerne ved Universitetet i Kristiania ser ut til å ha ønsket å få større klarhet i avgjørende hendelser i overgangen fra middelalder til nyere tid – slik må vi forstå at universitetet i 1856 utlyste en prisoppgave om Kalmar-unionen. Prisen ble i 1857 vunnet av 22 år gamle Ernst Sars (Fulsås 1999, 34, 72). Sars arbeidet videre med unionshistorien og avsluttet i 1865 den omfattende avhandlingen Norge under Foreningen med Danmark. Hans oppfatning var at unionen med Danmark hadde vært nødvendig, ikke på grunn av danske overgrep, men på grunn av manglende muligheter for norsk selvstendighetspolitikk, og at unionstiden gav rom for økonomisk og kulturell vekst i Norge (Fulsås 1999, 30). Dette synet ble delt av enkelte andre i samtiden, blant andre Ibsens venn Michael Birkeland, og kom til å prege den nye generasjonen av historikere. Den nye unionsoppfatningen kom for sent til at den kunne få noen betydning for Ibsens arbeid med skuespillet Fru Inger til Østeraad i 1854, og det er heller ikke mulig å se at den fikk noen innvirkning på revisjonen av teksten i 1874.
Som historiedramatiker var Ibsen tiltrukket av den fasen av norsk 1500-tallshistorie da selvstendighetshåpet ifølge tidens tradisjonelle historiesyn hadde mulighet til å bli innfridd, men da begivenhetene fikk et utfall som for lang tid fjernet enhver ambisjon om en norsk statsdannelse. For å omsette sin forståelse av landets skjebnestund til dramatisk diktning måtte han finne eller konstruere et bestemt historisk skjæringspunkt, et sted og et miljø med noen få, men sentralt plasserte aktører som kunne samle trådene i enkelte avgjørende begivenheter.
I 1849 hadde Andreas Munch gitt ut Billeder fra Nord og Syd, hvor prosafortellingen «En Aften paa Akershuus Slot» utgjør første del. Her er fru Mereta Iversdatter Dyre den sentrale skikkelsen. Teksten forteller om hvordan hun blir enke denne aftenen i 1502, idet hennes husbond, Knut Alvsson, høvedsmann på Akershus, blir drept av Henrik Krummedikes menn om bord på et dansk orlogsfartøy, til tross for at fritt leide var gitt. Fortelleren dveler ved rådvillheten blant mennene som er tilkalt til Akershus etter at høvdingens lik er bragt i land.
I diktet «Paa Akershuus» («Manden»/Andhrimner) nevner Ibsen «Knud Alfsens Frue» (Ibsen 1851) I en versjon fra 1863 har Ibsen lagt til et par strofer som har denne formen i Digte 1871:
Liglagt ror de ham tilstrande
uden sang og uden kærte; –
hugget i Knut Alfsøns pande
var et hugg i Norges hjerte. –
, noe som tyder på at denne fortellingen har gjort inntrykk på den unge Ibsen (jf. også Koht 1928, 117; Dalgard 1930, 26–28; A.E. Munch 1954, 5).
Slik Munch fremstiller begivenheten, er Norge i 1502 uten en mannlig leder etter herr Knuts død, og fru Mereta forsøker å innta den plassen som er blitt ledig. Hun har en fem år gammel sønn, Carl Knutsøn, og allerede før nyheten om ektemannens brå død er kommet, er tanken om å bli stammor for en kongeslekt presentert for henne. Da drapet på herr Knut er meldt og liket bæres inn i slottets store rettssal, er fru Mereta klar over hva som står på spill, og hun opptrer derfor med stor ro. Svensker og dansker er ikke langt unna. Norges selvstendighet må reddes.
Det er åpenbart at dette høvdingdrapet har tent Ibsens dramatiske fantasi. Det kunne brukes til å motivere norsk hevntrang og besluttsomhet overfor de danske stormennene i Norge i den følgende tiden. Fortellingen om Knut Alvssons enke var Andreas Munchs stoff. Det har trolig fått Ibsen til å lete etter en annen norsk kvinneskikkelse med et tilsvarende dramatisk potensial. Dette har han funnet våren eller sommeren 1854, etter at det andre bindet av Caspar Paludan-Müllers Grevens Feide var kommet ut i København. Bindet åpner med en fremstilling av begivenhetene i Norge i forhold til Danmark på 1520-tallet. Allerede på første side bebuder forfatteren at han vil fortelle om hvorfor det som skjedde i Danmark dag for dag, kom til å trenge Norge «nærmere henimod en Katastrophe, hvis Virkninger det følte i Aarhundreder» (Paludan-Müller 1853–54, b. 2, 1). Etter Christian 2.s flukt i 1523 stod Norge uten konge. Samme år døde både den landflyktige norske erkebiskopen, Erik Valkendorf, i Roma og den fremste blant landets verdslige ledere, rikshovmester herr Niels Henriksson Gyldenløve. «Der manglede saaledes paa det afgjørende Vendepunkt i Aaret 1523 en Fører for dem, som ønskede Norges Uafhængighed, og det gunstige Øieblik gik uoprettelig tabt» (1853–54, b. 2, 3).
Tilstanden beskrives nærmest som et politisk vakuum, og mangelen på høvdinger var fatal i en turbulent fase av landets historie. I 1520-årene kulminerte den striden som kom til å avgjøre Norges skjebne i flere hundre år fremover. Christian 2. hadde ikke gitt opp håpet om å komme tilbake til tronen, men makten gikk til hans onkel, Frederik 1., og videre til dennes sønn, Christian 3. Til å begynne med forsøkte det norske riksrådet å sette visse vilkår for å velge danskekongen til konge i Norge. Etter hvert ble det imidlertid tydelig at man i Norge ikke hadde styrke til å hindre at den som overtok kongemakten i Danmark, også ble norsk konge.
Det spørsmålet som stilles i Ibsens dramatisering, er hvorfor det måtte gå slik at Norge ble et lydrike under Danmark. Hans valg av historiske aktører for sitt drama kan virke overraskende. Kong Frederik 1. som person spiller ingen rolle i skuespillet. Det ledige erkebispesetet i Trondheim var i 1523 omgående blitt besatt med en ny katolsk geistlig, Olav Engelbrektsson. Heller ikke erkebiskopen har fanget Ibsens interesse. Den skikkelsen han velger som sin hovedperson, er heller ikke Gyldenløve-familiens nye overhode, den danske adelsmannen, tidligere rektor ved Københavns universitet og professor i lovkyndighet, Vincens Lunge, som var blitt gift med rikshovmesterens eldste datter. Han hadde også fått overdratt formynderskapet over de fire øvrige døtrene av sin døende svigerfar. Dessuten kom han til å få en ledende stilling i det norske riksrådet. Ibsen velger i stedet en kvinne, enken etter herr Niels Henriksson, fru Inger Gyldenløve, eller Ingerd Ottesdatter som hun kalles i kildene (jf. bl.a. Berg et al. 1833–39, b. 1).
I de historiske fremstillingene av begivenhetene i Norge og nabolandene i tidsrommet frem mot reformasjonen på 1530-tallet inntar Ingerd Ottesdatter ingen plass i fremste rekke. Hun var født ca. 1475 som datter av riksråden herr Otte Mattsson (død ca. 1510) og fru Ingeborg Lydesdatter, og gjennom faren var hun knyttet til en rekke norske adelsslekter. Sammen med sine to søstre arvet Ingerd et stort jordegods etter faren. Midt på 1490-tallet ble hun gift med ridder og senere rikshovmester herr Niels Henriksson, av en slekt som senere tok navnet Gyldenløve.I 1857-utgaven av skuespillet kalles han Henrik. Dette er rettet i utgaven fra 1874. Med ham fikk hun fem døtre: Margrete, Eline, Anna, Ingeborg og Lucia (Paludan-Müller 1853–54, b. 2, 56).
Da Ingerd ble enke i 1523, måtte hun ta hånd om godset etter mannen. Hun fikk beholde de fleste av hans mange len, noe som gjorde henne til en av de rikeste og mektigste personene i den norske adel. I 1520-årene spilte hun også en viss politisk rolle, i nært samarbeid med sin svigersønn Vincens Lunge. Fru Ingerd og hennes svigersønn hadde lutherske sympatier og kom etter hvert i motsetningsforhold til erkebiskop Olav Engelbrektsson, både av politiske og religiøse grunner. Herr Vincens og fru Ingerd støttet den svenske biskopen Peder kansler og opprørslederen, den såkalte Daljunkeren. Den siste kalte seg Nils Stensson Sture. Han utgav seg for å være sønn av Sten Sture d.y. og samlet styrker i Dalarne mot Gustav Vasa.
Den historiske Niels Lykke ble også svigersønn av fru Ingerd. Han var en dansk adelsmann som hadde stått Christian 2. nær og fulgt ham i landflyktighet i 1523. Etter noen år ønsket han seg imidlertid tilbake til Danmark og ble forsonet med kong Frederik 1. Høsten 1528 giftet han seg i Danmark med fru Ingerds datter Eline, som han hadde vært forlovet med siden 1523. Dette ekteskapet dannet grunnlaget for hans karriere i Norge. Han fikk Troms len av kongen, og hans svigermor overdro også en rekke av sine len til ham. Han var ikke i Norge i 1528 og hadde ingen rolle i Daljunkeraffæren. Etter hans hustru Elines død i 1532 oppstod det et kjærlighetsforhold mellom herr Niels og Elines søster Lucia, og de fikk et barn sammen. Forhold mellom svoger og svigerinne var imidlertid forbudt ifølge kirkeretten, og saken endte med at Niels Lykke mot slutten av 1535 ble henrettet på Steinvikholm etter erkebiskopens ordre.
Daljunkeren kom til Norge for første gang våren 1527, men ble nektet leide av erkebiskopen. Samme høst ble han imidlertid vel mottatt av Vincens Lunge og fru Ingerd. I november oppstod det rykter om at kong Gustav var død, og dermed fikk Daljunkeren støtte fra fru Ingerd og flere fremtredende menn i Norge: Vincens Lunge, hans bror Ove og den danske riksråden Erik Ugerup, også han en svigersønn av Ingerd Ottesdatter. Fru Ingerd fikk også Daljunkeren forlovet med en av sine døtre, antagelig Lucia, men ifølge erkebiskopens rapport til kong Frederik var det mot hennes vilje. Daljunkeren dro straks etter tilbake til Sverige og stilte seg i spissen for opprøret, som raskt ble slått ned – kong Gustav var ikke død. Kong Frederik forlangte Daljunkeren utlevert til Sverige, og de sammensvorne måtte bøye seg. Vincens Lunge hjalp ham underveis med å rømme, men til ingen nytte: Daljunkeren ble fanget i Rostock og henrettet etter krav fra Gustav Vasa høsten 1528.
De fleste historikere har ment at Daljunkeren var en bedrager. En virkelig Nils Sture, Sten Stures eldste sønn, døde i en alder av 14 år, samme år som Daljunkeren dukket opp. Man har imidlertid pekt på at det meste av kildematerialet stammer fra Gustav Vasa, og at det altså er partisk. Det er usikkert hvilke motiver Daljunkerens tilhengere i Norge egentlig hadde. Vincens Lunge stod i 1523–24 frem som forsvarer av norsk selvstendighet og riksrådskonstitusjonalisme, men han var trolig mest opptatt av å sikre sin egen posisjon. For ham kan det ha hatt betydning at kong Frederik kort tid før hadde begynt å feste grepet om Norge, og at han derfor fryktet at det ville svekke hans egen stilling. I tillegg ville han få store fordeler om opprøret i Sverige virkelig lyktes. Da ville muligens også kong Frederik støtte opprørerne. Forholdet mellom den danske og den svenske kongen var nemlig ikke uten problemer – det var frykten for den avsatte Christian 2. som holdt Gustav Vasa og Frederik sammen. Det har likevel forundret historikerne at en dreven politiker som Vincens Lunge gav seg inn på et så hasardiøst prosjekt. Også erkebiskop Olav hadde denne gangen støttet Daljunkeren. Hans viktigste motiv må ha vært kong Gustavs brudd med Den katolske kirke på riksdagen i Västerås i 1527.
Ingenting tyder på at fru Ingerd stod som representant for noen nasjonal bevegelse. Alle hennes døtre ble gift med danske adelsmenn. Hennes fremste interesse ser ut til å ha vært å forvalte og helst øke sitt store jordegods. Kildene forteller at hun var innblandet i flere store eiendomskonflikter (Jæger 1892, 30). Ingerd Ottesdatter Rømer forliste og druknet på Møre-kysten sammen med sin datter Lucia under en reise til Bergen i 1555. I Paludan-Müllers gjennomgang av forholdet mellom Danmark og Norge på 1520-tallet står ikke Ingerd Ottesdatter frem som en særlig dominerende skikkelse. Når vi likevel kan anta at dette historieverket har fanget Ibsens interesse i 1854, er det fordi fremstillingen i Grevens Feide (annen del, første kapittel) så klart beskriver det skjebnesvangre vendepunktet i Norges historie i 1520-årene. Det er grunn til å tro at dette har vært dikterens hovedkilde til det historiske dramaet Fru Inger til Østeraad. Trolig har det lokket Ibsen ekstra sterkt at han her kunne bruke en fornem kvinneskikkelse, nasjonalhistorisk sentralt plassert, men relativt ubeskrevet, som sin tragiske hovedperson. Dermed knyttet han seg til en litterær tradisjon av store kvinnetragedier, dels med mytologisk bakgrunn, som Aiskylos’ Elektra, Sofokles’ Antigone, Evripides’ Medea og Racines Fedra, og dels med historisk bakgrunn, som Schillers Die Jungfrau von Orleans og Oehlenschlägers Dronning Margareta og Dina.
I Hermann Hettners programskrift Das moderne Drama hadde Ibsen i 1852 kunnet lese om dramatisk diktning basert på historiske kilder. Det er et sentralt synspunkt hos Hettner at dikteren, som har full frihet til å velge historiske begivenheter og mennesker til gjenstand for dramatisk fremstilling, må være bundet til å følge kildene i alt vesentlig og ha som sin oppgave å skape poesi ut fra dem (jf. Hettner 1959, 197). På dette punktet skal vi se at Ibsen hadde en litt annen oppfatning, og av det som ble skrevet i forbindelse med mottagelsen av stykket, fremgår det tydelig at han i kretsen omkring teateret og i den bergenske pressen fant støtte for sitt syn. En dikter måtte være fri overfor den historiske sannheten. Denne friheten er betydelig når det gjelder personfremstilling og handlingsforløp i Fru Inger til Østeraad. Det viktigste er at Ibsen lar Daljunkeren, Niels Steenssøn, være en hemmelig sønn av fru Inger og den svenske adelsmannen Steen Sture d.y. Fru Mereta og herr Knut i Andreas Munchs fortelling om begivenhetene i 1502 hadde en sønn, og et dynastisk potensial ville styrke det dramatiske i handlingen. Et annet punkt der Ibsen forholder seg fritt til kildene, er antydningen om Niels Lykkes tidligere svik mot Lucia, som har tatt sin død av det, noe som har motivert søsteren Elines hevntanker, uten at hun kjenner svikerens identitet. Dette motivet hadde Ibsen tidligere benyttet i Catilina 1850, hvor Furia har et brennende ønske om å drepe den mannen som svek hennes søster slik at hun druknet seg i Tiberen .
Mye tyder på at Ibsens dikteriske ambisjoner denne gangen var større enn noen gang tidligere. På studieturen til Danmark og Tyskland i 1852 hadde han ikke bare kommet over Hettners bok, hvor Shakespeares tragediediktning blir betraktet som forbilledlig. Han hadde også sett mye teater. Olav Dalgard har sammenlignet Ibsens stykke med Hamlet og andre av Shakespeares skuespill:
Innleidingsscena millom Bjørn og Finn er ei tenarscene så shakespearisk i ånd og form at ein vandt skal finne maken i det moderne drama. – Vi står med eit spursmål in medias res, med dei fyrste replikkane har vi personane klårt fyre oss, og i samtala som utviklar seg med djerve folkelege ord og bilete, får vi sjå helten nedanifrå. – Det er serleg eitt shakespearisk drama vi blir mint um i denne scena – Hamlet (Dalgard 1930, 28–29).
Ibsen kan ha sett Hamlet oppført både i København og i Dresden, og i så fall tatt inntrykk av forestillingen. Når teppet går opp for Fru Inger til Østeraad, befinner vi oss, som i begynnelsen av Hamlet, på en mørk, gammel borg en uværskveld. Mennene steller med våpen og taler om krig og fred og rikets tilstand. Knud Alfsøn er død, som gamle kong Hamlet. Finn taler om et spøkelse. Samtalen mellom Bjørn og Finn minner også på mange måter om graverscenen i Hamlet. Finns hang til omstendelig resonnement, «saa har vi heller ingen Mand» , lyder som den første graverens komiske bevisførsler, «if the man goes to this water» (Dalgard 1930, 29). Og Finns tale om ormene som har ett opp kjernen i den tomme hjelmen, «minner […] sterkt om Hamlets deklamasjon over ‹hennar Nåde fru Orm› i gravarscena» (Dalgard 1930, 29). Den viktigste likheten mellom Ibsens skuespill og Hamlet er nok å finne i hovedpersonenes opplevelse av å være plassert av skjebnen i en historisk avgjørende situasjon, og samtidig den tvilen som maktstjeler dem der de mener seg pålagt en oppgave som er for stor. Således har fru Ingers monolog i sjette scene av første akt store likheter med en del av Hamlets monologer, blant annet med slutten av den kjente monologen «To be or not to be» i første scene av tredje akt. Parallellene til Shakespeares skuespill er flere, og vil bli påpekt i ord- og sakkommentarene.Spørsmålet om hvilke oversettelser av Shakespeares tragedier Ibsen kan ha lest, er drøftet i HIS’ ord- og sakkommentarer til Catilina 1850.
Shakespeare var ikke det eneste forbildet Ibsen mottok impulser fra i disse årene. De mange uttrykkene som henspiller på eventyr, sang, dans, strengelek, strengespill, ridderspill og lystige fester, tyder på at han har ønsket å markere en tilknytning til ridderdiktningen. Fredrik Paasche har i Ibsens fremstilling av fru Ingers datter Eline og hennes kjærlighet til den danske ridderen Niels Lykke funnet tydelige spor etter innflytelse av Heinrich von Kleists ridderskuespill Das Käthchen von Heilbronn fra 1810 (Paasche 1908, 93–95). Her blir den unge Käthchens hengivelse til grev Friedrich vom Strahl uttrykt med en intensitet som hadde fått Hettner til å tale om «jener unentrinnbaren Magie der Liebe» (Hettner 1959, 226), i oversettelse: «denne uunngåelige kjærlighetsmagi» (til norsk ved HIS). At Ibsen i fremstillingen av Niels Lykkes kjærlighetsforhold til Eline har fått impulser fra Søren Kierkegaards Enten – Eller : første Del, især til Johannes-skikkelsen i «Forførerens Dagbog», er påpekt av Valborg Erichsen: «I begge episoder er lidenskapen vakt fordi byttet er sjeldent; den absolute hengivelse blir attraaværdig fordi der er stolthet og aand at beseire.» Niels Lykke fremstår i dette forholdet etter Erichsens oppfatning som «en fuldblods æstetiker og forfører» (Erichsen 1923, 263).